Villa Lofoten tilbyr opphold på et historisk gårdsbruk og i et verneverdige bygningsmiljø i havna. Tidligere var dette livsnødvendige bygninger for at de som bodde her kunne utnytte stedets ressurser på en bærekraftig måte. I uminnelige tider har det vært drevet kombinasjonsdrift mellom landbruk og fiske i Lofoten.
​
Villa Lofoten er en kultur- og naturbasert bedrift. Gjennom restaurering og ny bruk av kulturhistoriske hus tar vi vare på og formidler Lofotens særegne historie. Nytt liv i gamle hus er bedre enn fraflytting og forfall. Verdier skapt av tidligere generasjoner får mening i nye sammenhenger. Vårt mål er å tilby våre gjester uforglemmelige opplevelser.
Vi vektlegger autentisitet og nøysomhet. Vi fokuserer på natur og miljø.
​
Vi driver også Villa Lofoten Artist in Residence, et gjesteoppholdsprogram for kunstnere fra inn- og utland.
I tillegg produserer og selger vi film, og gjennomfører workshops og andre arrangement
gjennom Villa Lofoten Film
Dagens Kvalnes
Mot tusenårsskiftet var Kvalnes preget av nedgang i innbyggertallet. Hus ble solgt, og nye folk kom til.
Kvalnes er ett av de seks bebodde stedene i Vestvågøy med midnattssol.
Folk som liker seg på Kvalnes jakter gjerne på nærhet til natur, tilstedeværelse og livsutfoldelse. Her kan du være deg selv; fylle dagen med å observere sol og lys, tidevann og vindforhold, fugleliv og tangarter, nordlys og stjerner og snø og is. Derfor kan du her like gjerne treffe en astrofysiker fra Belgia som en fugletitter fra Canada, en fotograf fra India eller en surfer fra Australia er heller ingen overraskelse.
Slik var det ikke tidligere. Fram til 1980-tallet var de fleste som bodde på Kvalnes det vi kaller fiskerbønder. De drev kombinasjonsdrift mellom gårdsdrift og fiske. Villa Lofoten forvalter eiendommer som er vitnesbyrd om denne livsformen. Gjennom ny bruk av gamle bygninger skapes kontinuitet og stedsutvikling. På grunn av de akselererende endringene innenfor fiskeri og landbruk fra 1960-tallet til i dag har fiskeværsmiljøet på Kvalnes blitt til reiselivsdestinasjon og kunstarena. Gårdsbrukene har vært avviklet parallelt med at større båter har overtatt for de små som tidligere hørte hjemme i havna på Kvalnes. Båtene er borte og fiskemottaket nedlagt. Fiskerbonden er i dag et historisk fenomen.
Fiskerbonden
Fiskerbonden hadde et gårdsbruk med et par kyr, noen sauer og en gris, noen høns og kanskje en hest. I tillegg drev han fiske og foredling. Enten hadde han egen båt eller deltok i et båtlag på annen manns båt. På det meste lå det mer enn 20 båter i havna på Kvalnes. De fisket fortrinnsvis etter torsk, sei, laks og sild i nærområdene og nord til Finnmarkskysten. Under Lofotfiske hang de torsk til tørk på hjeller og hesjer. I salteriet saltet og konserverte de skrei, i damperiet kokte de tran av torskelever og i robua bodde og reparerte de fiskeredskapen. Denne livsformen var i stor grad preget av naturalhushold, den var arbeidskrevende og avhengig av at alle i familien deltok i arbeidet. Når mannfolka var på havet drev kvinnfolka gårdsdriften.
Historie
Lofotfiske
Arkeologene fastslår at det i alle fall har bodd mennesker i Lofoten i 6000 år, ikke minst på grunn av de rike fiskeforekomstene i havet. Lofotfiske er et av verdens største fiskerier. Da fiskes det på torskestammen vi kaller skrei. Skreien er en vandrende atlanterhavstorsk som kommer fra Barentshavet for å gyte utenfor Norskekysten mellom midten av januar og midten av april. På det meste - rundt 1910 - var det omlag 90 000 tilreisende i Lofoten under Lofotfisket. Det var alt fra fiskekjøpere til fiskere, skreddere og fotografer, møbelsnekkere og bakere. Det var penger mellom hendene på folk og handelen gikk livlig.
Største totalfangst for lofotfisket var i 1947. Da ble det dradd opp 145 000 tonn skrei. Under lofotfisket i 2015 ble det fanget 65 500 tonn. I 2017 oppnådde lofotfisket en total førstehåndsverdi på rundt én milliard kroner. I 1933 deltok rundt 32 000 mann i lofotfisket, i 1958 var antallet sunket til 12 000 mann og siden 1970-årene til i dag har antallet variert mellom 2500 og 5000.
Tørking av fisk er den eldste konserveringsmåten vi kjenner. Alt tyder på tørket skrei var eksportvare allerede i folkevandringstiden. Fram til moderne tid var fisk landets største eksportøkonomi. Den italienske handelsmannen Querini, som strandet på Røst i Lofoten i 1431, beskrev tørkingen slik: De tørker stokkfiskene i vinden og solen uten salt, og da disse fiskene ikke inneholder stor fuktighet eller mye fett, blir de tørre som tre. Når de skal spise dem, slår de dem med øksehammeren, og dermed blir de trådete som sener. Deretter tilsetter de smør og krydder for å gi dem smak.
Bosettingshistorie på Kvalnes
På Kvalnes er det registret fornminner datert 7. århundre f.Kr. I et manntall fra 1567 finner vi de første navngitte personene på stedet, som da var en gård. Jordboken fra 1626 benevner stedet som "Kirke- Preste- og odelsgods".
I 1723 skrives det at gården Kvalnes hadde lite bjørkeskog, ingen seter, ingen kvern, men var beleilig for fiske.
Da var det 2 hester, 15 kyr, 6 ungdyr, 24 sauer og 15 geiter på gården. Folketellingen i 1801 forteller at det da bodde 27 personer på Kvalnes fordelt på fire familier. Utligningen av sølvskatten, et tvunget innskudd som ble utskrevet i 1816 for å skaffe et grunnfond for den nyopprettede Norges Bank, viser at oppsitterne på Kvalnes var tålelig velstående. I perioden 1832 til 1885 ble fem oppsittere (noen som ikke eier gården selv) eiere av hver sin gård. Ved folketellingen i 1865 bodde det 61 personer fordelt på 10 husholdninger på Kvalnes. Handlesmannen kom på plass i 1887. Ved folketellingen i 1900 bodde det 100 mennesker fordelt på 13 familier her, og jorda var fordelt på 12 gårdsbruk. På 1920-tallet kom skolen, nå stedets grendehus, og i 1932 startet arbeidet med å bygge et ungdomshus som nå borte.
Havna på Kvalnes
Den gamle havna lå åpen mot havet og var grunn. For å få båtene ut og inn måtte de derfor passe nøye på flo og fjære. Etter at motoren kom i bruk ble havna ubrukelig. Derfor ble det anlagt ny havn i andre enden av bygda på 1920-tallet. Mange flyttet rorbuene fra den gamle til den nye havna. Etter søknad fra befolkningen på Kvalnes
(54 underskrifter) ble det allerede i 1917 reist krav om følgende havnearbeid i det nye fiskeværet: En 100 meter lang molo, mudring inn mot land, 2 kaimurer 30 meter lange. Kravet ble fornyet i 1918. Havnevesenet undersøkte forholdene og fastslo at det var behov for en molo på 300 meter. Det skulle være plass til 20 motorskøyter i havna fordi fiskeværet var i vekst. Arbeidet med moloen pågikk i mange år. Fra 1933 ble stadig større del av arbeidet finansiert med såkalt «nødsbidrag», statsbevilgninger gitt for å avhjelpe arbeidsledigheten. I 1938 var vannforsyningsanlegget for den nye havna ferdigstilt. I 1939 sto det moderne havneanlegget ferdig, og i løpet av 1930-årene ble den gamle havna avviklet.
Restaurering
Anton Kristoffersen (1857-1929) var gårdbruker, samt maler og fisker på Kvalnes, og gift med Kaia Magdalene Leohnardsdatter (1861-1930). De fikk seks barn. De satte i gang et fiskeproduksjonsanlegg i den nye havna, og det ble videreført av sønnene Edvard og Sigurd. Bedriften tilvirket saltfisk og tørrfisk, og saltet rogn og dampet tran av torskelever under Lofotfiske. Det er bygningene denne virksomheten forgikk i Villa Lofoten har restaurert for ny bruk; salteriet, robua og trandamperiet. Den lafta delen av rorbua ble flyttet, mens trandamperiet og salteriet ble satt opp fra grunnen av fra siste halvdel av 1920-tallet.
"Kulturminneplan for Lofoten" vedtatt i 2007 av Nordland fylkesting fastslo at havna på Kvalnes er bevaringsverdig som nyere tids kulturminne: Fiskeværsmiljøet omfatter molo, kaianlegg, fiskebruk, fundamenter for fiskehjell, lager, kontor, damperi, salteri, rorbuer, bryggehus og butikk. Fiskeværsmiljøet består av bygninger fra tidlig 1900-tall og fram til 1970-tallet, og har stor opplevelsesverdi i forhold til nyere tids fiskerihistorie.
​
Midt i havna eier Villa Lofoten ei kai bebygd med salteri, trandamperi og rorbu. Riksantikvaren skriver følgende om anlegget: Bygningene er en viktig del av vår kulturarv. Gamle hus vitner om tidligere tiders samfunnsforhold, liv og gjøremål, men også om godt håndverk og materialkunnskap. De er blant de mest verdifulle kulturminner vi har, bl.a. fordi de fleste har vært brukt kontinuerlig og fortsatt vil bli brukt i fremtiden. De representerer en levende og ubrutt tradisjon. Med god grunn er de fleste eiere tydelig stolt av sine hus og setter sin ære i å ta vare på dem. Ved oppgradering/ombygging av eldre bygninger må man ofte gjøre en prioritering av hvilke verdier man ønsker å ta vare på. På Kleivan er det viktig at man i størst mulig grad tar vare på det utvendige bygningsmiljøet og volumene, men det ansees også som viktig at de opprinnelige konstruksjonene beholdes i så stor grad som mulig. Ved ombygging bør det også legges vekt på at man gjør skikkelig dokumentasjon av bygningene både før,
under og etter endring.
Bevaring og restaurering handler alltid om valg
Vi har bevart miljøet og bygningsvolumene i sin helhet. Utvendig kledning er lagt som tidligere, gran hentet fra skogen i nærområdet og tilvirket på gårdsaga til Øystein Lyngmo i Laukvik i Lofoten.
Rorbua og trandamperiet var opprinnelig malt med rød tranmaling, men de har stått grå de siste femti årene.
Vi har derfor valgt å la grankledningen står ubehandlet på alle bygningene. Kledningen vil gråne naturlig, og få sin patina av vind og vær. Før 1980 lå det grastak på rorbua, men i likhet med de to andre bygningene har det vært bølgeblikk på taket siden den tid. Valget har derfor vært å beholde sinusplater som taktekke på alle tak.
De originale vinduer var ikke brukbare i noen av byggene, og er kopiert av Lofotsnekkeri og Woie Snekkerifabrikk i Lofoten. Nye vinduer og dører, tidligere var det utelukkende labankdører, er produsert på mål av Vipo Vinduer i Danmark. Alle vinduer er produsert i kjerneved av furu. Utvendig er de innsatt med linolje, og vil gråne som kledningen. Alle nye vinduer som er montert på grunn av at bygningene skal tjene ny bruk, og dører hvor det tidligere bare var labankdører, skal dekkes med labanker. Når det ikke er noen i husene vil eksteriøret og miljøet framstå som det sto fram til rundt 1980.
Det er en utfordring å klimatisere tidligere uisolerte driftsbygninger. Oppgaven er løst på forskjellige måter i de ulike bygningene. Når det gjelder opprinnelig bærekonstruksjon er den bevart og forsterket i alle byggene.
Ny bruk krever forsterkninger for å bære isolerte tak og vegger.
Rorbua
For å skape et mest mulig autentisk miljø er rorbua forlenget med opprinnelig volum i begge ender, slik den sto før eierne rev dem på begynnelsen av 1980-tallet. Det gjorde de for å hindre nedbrytning av den laftede bevarte delen av bua, som i sin tid ble flyttet fra den gamle havna på Kvalnes. Den anslås bygd på midten av 1800-tallet. I de gjenoppførte tilbyggene er det moderne fasiliteter, men med overflater valgt med utgangspunkt i materialer som var gjennomgående i bygningene fra før.
I den tømra delen av rorbua er interiøret autentisk og de to ovnene restaurert, på grunn av forskrifter er det oppført to isolerte piper for å betjene disse ovnene. Det er støpt gulv i kjellerrommet under den gamle delen av bua, tørrmuren utbedret og betongveggen og taket er isolert og kledd med panel.
Den originale delen av rorbua er restaurert av tømrer Ruben Sandberg, mens tilbygget mot øst er oppført av tømrer Jann Waade og i vest av tradisjonshåndverker Torgeir Thorsen og tømrer Brent Gooding.
Salteriet
​
Gulvet i salteriet er gravd ut for å gi større takhøyde i første etasje av byggfag på Vest-Lofoten videregående skole. Opprinnelig var det betong- og tregulv i dette rommet. Det er støpt nytt gulv med varmekabler. For å ta høyde for at havet kan gå inn i bygningen under ekstremvær er gulvet gradert og det er lagt 30 cm betong opp på østre vegg bygd av tre. De tre innvendige murveggene er beholdt som de var, bærekonstruksjonen i gulvet forsterket og trapp etablert. Tidligere anvendte de utelukkende stiger i salteriet. Pipeløpet går som tidligere, men ildstedet er plassert i første i stedet for andre etasje, og på grunn av brannforskrifter er det montert isolert pipe.
I første etasje er det etablert badeværelse og kjøkken.
Tidligere var det et rom i andre etasje hvor det bodde folk under fisket, dette rommet var kledd med kryssfiner. For øvrig var salteriet et råbygg. Derfor har vi valgt å bruke bjørkekryssfiner som innvendig kledning i andre og tredje etasje i dette bygget. Rommet i andre etasje er delt i to slik at huset får fire soverom.
I tredje etasje var det tidligere bare et gulv for lagring av materialer og utstyr. Her er det bygd to soverom og en hems. Salteriet er utvendig restaurert av Henriksen Bygg og innvendig av byggmesterne Daniel Mabin og
Dillan Bcockie.
Trandamperiet
​
I utgangspunktet måtte vegger jekkes på plass og grunnmuren på tilbygget mot sør erstattes. Trandamperiet står på påler i havet. Disse var av så dårlig beskaffenhet at de er skiftet ut. For å klimatisere bygget er tak og vegger utvendig isolert slik at bygget er om lag ti centimeter høyere og bredere på begge sider.
​
I selve damperiet var det knapt farbart gulv, her er det støpt gulv med varmekabler der det er mulig, og lagt nytt gulv i resterende. Pipa og ovnen er gjenoppbygd av tradisjonshåndverker Eystein Greibrokk, og veggene innvendig er utbedret mest mulig skånsomt slik at sporene etter trankokingen er synlig. I taket var det mulig å bevare noe av taktroen. Konstruksjonen er bevart og supplert med fortrinnsvis gamle materialer. Den østlige delen av damperiet, i sin tid et tilbygg, er rekonstruert i sin helhet fordi vi måtte skifte stolper og stokker og sørge for å få klimatisert gulvet. Her oppbevarte de tidligere torva de fyrte med, nå er det bad, kjøkken og stue i denne enden. Siden trandamperiet var et produksjonslokale var det mange dører der. Vi har erstattet dem med vinduer med labankdører foran slik at fasaden er som opprinnelig. Kaianlegget er restaurert og utbedret under ledelse av Eystein Greibrokk i samarbeid med murer Anders Lyche Oppegaard.
Gårdshuset
Gården Soleng ble fradelt som et stykke jord på 7 mål fra en annen gård til Otto Solheim i 1938. Året før hadde Otto kjøpt sin første fiskebåt. Den var på 37 fot og seks mann arbeidet ombord under vinterfisket. Otto og hans familie trengte hus og fjøs når de skulle sette bo på Kvalnes. På grunn av krigen ventet Otto og hans kone Julie helt til i 1947 før de kunne bygge på denne jorda nær fiskebankene og den nye havna på Kvalnes. I etterkrigstida var det mangel på det meste, også trevirke. Otto kjøpte derfor huset som står der den dag i dag på rot i Namdalen, 600 km sør i landet. Sammen med gode venner dro han sørover i båten sin. Huset ble revet, materialene merket,pakket og fraktet med hest, tog og båt nordover til Kvalnes. Her ble huset bygd opp igjen. Takket være Julie og Otto kan folk fra hele verden gjeste gårdshuset på Soleng, kjenne atmosfæren i jugendhuset som etter all sannsynlighet er et av de første ferdighusene fra Spillum sag, som nå er museum.
